Film vs bok?

I scenen fra Trainspotting blir det brukt virkemiddeler som frampek som er missvisende og viser seg å ikke har noen direkte sammenheng med det som kommer til å skje, men det blir også brukt tradisjonelle frampek som viser til noe som kommer til å skjer; ambulansen som dukker opp. Andre virkemiddler som har blitt brukt er blant annet musikken som spiller til scenen, hvordan den framhever bissarheten i det som forespiller seg.

Denne scenen som eksempel kan vi ta for oss hvordan en fortelling kan bli framstilt på film. I motsettning til hvordan en slik scene ville blitt framstilt i skjønnlitteraturen kan en på film få mye mer fram med hvert bilde. Som én sier; et bilde sier mer enn tusen ord. Og det er dette som er hovedforskjellen med fortellinger på film og i skjønnlitteraturen. På film får vi disse bildene direkte og vi trenger ikke tenke så veldig mye rundt det. På den skjønnlitterære siden så kan vi si at det er forfatterens oppgave å prosjektere et bilde mot oss, men opp til oss hvordan vi da "justerer" fokuset på linsen slikt at bildet blir tydelig for oss. Hver type forteller framstilling har sine positive og negative sider, blant annet så kan man si at én vil kunne leve seg mye mer inn i en skjønnlitterær tekst fordi man da egentlig gjør den til ens egen. Mens i filmens verden vil ting som følelser ville kunne være prosjektert og fokusert mye bedre opp mot mottakeren, nettopp fordi har får vi både bildet og også lyd direkte inn på oss.

På en annen side så er man ikke jo "nødt" til å følge med på en film, i en bok blir dette mer komplisert med tanke på at man ikke kan "lukke" øynene her og alikevel få med seg nesten alt. Så på denne måten er det lettere å skjerme seg for følelsene man kan få fra film enn hva man kan med de følelsene fra en skjønnlitterærtekst.

Moderne og antimoderne tanker i romantikken

Jean-Jeaques Rousseau har blitt stående som en av de mest banebrytende tenkerne som dro i gang det moderne prosjektet. Vi tilegner gjerne Rousseau det modernistiske sitatet "tilbake til naturen", og i dette legges en sterk kritikk til det samfunnet som var vokst fram mot 1700-tallet; vi kan nesten kalle det materialistisk; atskilt fra naturen, fra "det ekte", og et menneske var ikke lenger et menneske slik naturen har skapt det, men et hemmet produkt av samfunnets institusjonelle regler. I "Émile" greier Rousseau ut om hvordan han mente sosialisering og oppdragelse burde fungere, og blant annet mente han at barn burde lære av erfaringer, ikke nøysom indoktrinering av fakta ribbet for opphøyelse av fornuft. Det er nesten som Jostein Gaarder har skrevet; at et barn er det viseste vesen da det nysgjerrig selv utforsker og stiller spørsmål ved alt, noe som jo kan drive stressede foreldre til vanvidd, men som er så veldig verdifullt. Når så samfunnet gjennomsyrer barnets lyst etter egen søken på svar i sosialiseringsprosessen, forkastes etter hvert spørsmålene, og fakta blir tatt for gitt. Samtidig slutter barnet å glede seg og forundre seg over verden, og innlemmes i det triste samfunnslivet. Rousseau mente at ondskap skyldtes samfunnsutviklingen, og lengtet tilbake til naturen, til impulsene, til følelsene.

Rousseau blir gjerne kalt en forløper til romantikken, blant hans typiske romantiske tanker er nettopp hans søken til vårt opphav, en brytning med samfunnslivet. Blant annet hetset han eiendomsretten og samfunnets hierarkiske oppbygning. Almenviljen burde bestemme, mente han, og hensyn til individet burde på ingen måte overstyre denne. Romantikken kom som en reaksjon på den ekstremt fornuftstyrte opplysningstiden, og på noen måter kan den kalles litt antimoderne. Et av trekkene ved det moderne prosjektet er troen på framskrittet; at forandring var bra. I romantikken ville man derimot tilbake til det opprinnelige, tilbake i tiden før samfunnets forråtnelse.

Innenfor romantikken, er Wergeland en kjær skikkelse med nasjonalromantiske tanker som ikke stagget hans tanker om likeverd og religionsfrihet. Dikteren var kjent for hans "folkeopplysning" - blant annet i utgivelsene av tidsskriftet "For Arbeiderklassen". Her finner vi blant annet Dovenskab i Regnveir, der Wergeland skildrer møtet mellom ulike "klasser", og hedrer den flittige arbeider som dog ikke er opplyst nok til å virkelig kunne fryde seg over livet i sin helhet. Hva det moderne prosjekt angår, hadde Wergeland virkelig troen på opplysning og på det frie mennesket, så selv om romantiske tanker ikke synonomiseres med det moderne prosjekt og dets fornuft, hadde Wergeland flere modernistiske tanker

Meg selv

Tematikken i diktet "Meg selv" er Henrik Wergelands forsøk på å forklare ovenfor Morgenbladet hvorfor de ikke har rett i sin kritikk rettet mot Henrik selv. Han svarer med å si at han ikke er slet i lune og trekker frem en mengde eksempler sentrert i naturen. Noe som samsvarer bra med hvilken epoke diktet ble skrevet i.

Det er en mengde virkemiddeler som Henrik har brukt for å få frem sitt budskap og tema ved diktet. Blant annet er det mange språkelige virkemiddler som metaforer. Som et eksempel kan vi se på den ene strofen; hvor han peker på insektsikket som kritikken og at han da portertterer seg selv som muslingen som kan lage noe fint selv ut av sandkorn og støv, som et bilde på hans reaksjon til denne kritikken. Han tar sine metaforer fra naturen og Gud er veldig sentralt for den najsonalromantiske epoken.

Diktet har ikke veldig bra flyt og det er med på å gjøre at vi skjønner at det er et tema bak selve diktet. Til tross for at det er skrevet på denne perioden følger ikke Henrik normene, for den tiden, for diktskivning og dette er også med på å skape mer provokasjon hos mottaker. Dette er med på å styrke tema for diktet.