Moderne og antimoderne tanker i romantikken

Jean-Jeaques Rousseau har blitt stående som en av de mest banebrytende tenkerne som dro i gang det moderne prosjektet. Vi tilegner gjerne Rousseau det modernistiske sitatet "tilbake til naturen", og i dette legges en sterk kritikk til det samfunnet som var vokst fram mot 1700-tallet; vi kan nesten kalle det materialistisk; atskilt fra naturen, fra "det ekte", og et menneske var ikke lenger et menneske slik naturen har skapt det, men et hemmet produkt av samfunnets institusjonelle regler. I "Émile" greier Rousseau ut om hvordan han mente sosialisering og oppdragelse burde fungere, og blant annet mente han at barn burde lære av erfaringer, ikke nøysom indoktrinering av fakta ribbet for opphøyelse av fornuft. Det er nesten som Jostein Gaarder har skrevet; at et barn er det viseste vesen da det nysgjerrig selv utforsker og stiller spørsmål ved alt, noe som jo kan drive stressede foreldre til vanvidd, men som er så veldig verdifullt. Når så samfunnet gjennomsyrer barnets lyst etter egen søken på svar i sosialiseringsprosessen, forkastes etter hvert spørsmålene, og fakta blir tatt for gitt. Samtidig slutter barnet å glede seg og forundre seg over verden, og innlemmes i det triste samfunnslivet. Rousseau mente at ondskap skyldtes samfunnsutviklingen, og lengtet tilbake til naturen, til impulsene, til følelsene.

Rousseau blir gjerne kalt en forløper til romantikken, blant hans typiske romantiske tanker er nettopp hans søken til vårt opphav, en brytning med samfunnslivet. Blant annet hetset han eiendomsretten og samfunnets hierarkiske oppbygning. Almenviljen burde bestemme, mente han, og hensyn til individet burde på ingen måte overstyre denne. Romantikken kom som en reaksjon på den ekstremt fornuftstyrte opplysningstiden, og på noen måter kan den kalles litt antimoderne. Et av trekkene ved det moderne prosjektet er troen på framskrittet; at forandring var bra. I romantikken ville man derimot tilbake til det opprinnelige, tilbake i tiden før samfunnets forråtnelse.

Innenfor romantikken, er Wergeland en kjær skikkelse med nasjonalromantiske tanker som ikke stagget hans tanker om likeverd og religionsfrihet. Dikteren var kjent for hans "folkeopplysning" - blant annet i utgivelsene av tidsskriftet "For Arbeiderklassen". Her finner vi blant annet Dovenskab i Regnveir, der Wergeland skildrer møtet mellom ulike "klasser", og hedrer den flittige arbeider som dog ikke er opplyst nok til å virkelig kunne fryde seg over livet i sin helhet. Hva det moderne prosjekt angår, hadde Wergeland virkelig troen på opplysning og på det frie mennesket, så selv om romantiske tanker ikke synonomiseres med det moderne prosjekt og dets fornuft, hadde Wergeland flere modernistiske tanker